Mari – Jeg trengte mamma ved min side

Min historie

Jeg var 15 år og hadde hele livet foran meg. Men i hånden hadde jeg en graviditetstest som viste to streker. Det snudde opp ned på livet mitt. Jeg tenkte: Hvordan kom livet mitt til å bli nå? Vil pappa og mamma hate meg? Vil jeg miste vennene mine?

Jeg var et barn som skulle få et barn. 

Jeg var mer redd for foreldrene mine sine reaksjon enn selve graviditeten. – Vi kan ikke dra til syden i år. Jeg er gravid, sa jeg til mamma, som ble helt stille. Hun klemte meg, og vi gråt sammen. Først da gikk alvoret virkelig opp for meg. 

Mamma ville at jeg skulle beholde barnet. Siden jeg var et barn, trodde hun at hun kunne bestemme. Men det stemte ikke. Ingen kunne bestemme over valget jeg skulle ta, selv om jeg var ung. 

Mamma og søsteren min tilbød seg å oppdra barnet dersom jeg ikke ønsket det. Kjæresten min var også en god støtte. Han ville beholde barnet, men sa at han uansett ville støtte meg og min beslutning.  

Jeg tenkte på dette konstant. Jeg fikk aldri fred. Etter mange samtaler og sene kvelder med foreldrene mine bestemte jeg meg for å ta abort. Jeg skammet meg ikke over dette. Dersom jeg tok abort, kunne jeg vente med å få barn til jeg var klar. Til jobb, hus og ektemann var på plass. 

Jeg dro til legen alene. Legekontoret var bare en kort gåtur fra der jeg bodde. Det var et hverdagslig preg over det hele. Jeg var nå godt over 12 uker på vei. Legen som viste seg å være høygravid møtte meg med et varmt og omsorgsfullt blikk. Det var en absurd opplevelse. Det ble veldig tydelig hva jeg holdt på å velge vekk. Jeg følte meg trygg til å snakke fritt. 

Jeg husker godt lyden av hjertet til babyen min under ultralyden. Der og da var jeg fast bestemt på å ta abort.

Da jeg kom tilbake til skolen samme dag knakk jeg sammen utenfor inngangen. Jeg ville ikke klare å gjennomføre aborten. Jeg klarte ikke slutte å tenke på detaljene om hvordan det utføres. Bildene av hvordan den lille var i magen min. Det var ikke bare en prikk. Det var et lite barn med hode, tær, fingre og et vakkert hjerte som slo. 

Jeg ble vanvittig lettet da jeg til slutt bestemte meg for å beholde barnet. Jeg ble umiddelbart veldig trygg på avgjørelsen, samtidig som jeg ble redd for hva alle ville mene om meg. Det var ubehagelig å tenke på at hele skolen kom til å få vite det. Rektor tilbød seg å gå rundt til klassene å fortelle nyheten om at jeg skulle få et barn. Jeg forestilte meg hvordan alle ville snakke bak ryggen min og ignorere meg i korridoren. Jeg var derfor fast bestemt på å bli med inn i hvert klasserom. 

Det var brutalt for en 15-åring å blottlegge seg på den måten. Samtidig var jeg glad jeg gjorde det. Flere kom bort etterpå og gratulerte meg. Det ble en fin opplevelse, selv om jeg ofte kunne kjenne på skam.  

25. august 2010 fikk vi en nydelig datter. Første gang jeg la barnet mitt på brystet kjente jeg så mye stolthet og kjærlighet. Mer enn jeg noensinne trodde var mulig. Likevel ble det første året som mor det tyngste i mitt liv. Selv om jeg opplevde mye støtte, følte jeg meg ensom. Alle vennene min begynte på videregående. De sluttet å komme på besøk. Etter et år kom jeg heldigvis tilbake til skolen og fikk flere nye venner. 

I dag er datteren min 11 år. Jeg er ferdig utdannet barnehagelærer, og er fortsatt sammen med barnefaren. Vi har fått en datter til, og gleder oss over å være foreldre. 

Takk til «Mari» som deler sin historie med oss.

 

Støtteordninger

Har du lurt på hvordan et svangerskap og en fødsel foregår? Mirjam fikk følge venninnen Maria (31) gjennom hele svangerskapet med små og store utfordringer. 

© Gravid og usikker 2024. Gravid og usikker er utviklet av Menneskeverd.