Gravid og usikker?

Er du gravid og usikker på fremtiden? For mange kan det oppleves som en livskrise å bli gravid. Det kan være vanskelig å finne ut av følelser, fremtiden og alt det praktiske på en gang. 

På denne siden ønsker vi å dele din historie om hvordan det var å stå i en slik situasjon. For noen har det snudd opp ned på livet og verden ble kanskje aldri den samme igjen. Noen har opplevd støtte, trygghet og omsorg. Andre har opplevd at det var en vond eller en ensom opplevelse og erfaring. 

Noen ganger trenger vi å kjenne oss igjen i andre for å forstå oss selv.

Her kan du finne historier, informasjon om støtteordninger og kontaktinfo til noen du kan ta en prat med.

Jeg trenger noen å snakke med

Historier

 

Mette — Barnefaren ba meg dra til h***

Mette — barnefaren ba meg dra til h******

Legen spurte meg til slutt om jeg hadde tatt en graviditetstest. Spørsmålet kom som lyn fra klar himmel. Nei, jeg var ikke gravid, det var jeg helt sikker på.
LES HISTORIEN
Ingvild.jpg

Ingvild — Jeg ble gravid midt i studiene

Elisabeth_sv

Elisabeth — Det er avvik på fosteret

Kari — Jeg var veldig usikker og sårbar

 

Lisbeth — Du bør ta abort, siden du er såpass gammel

Mamma var 43 år da hun ble gravid. Da hun dro til legen for kontroll, sa han: «Du bør ta abort, siden du er såpass gammel. Dessuten er det også fare for Downs syndrom.»

LES HISTORIEN
image001

Marthe — Jeg ble gravid som 14 åring

Bruk på forsiden

Ann Helen — Da må du gå og ta abort med en gang

GunnTove

Gunn Tove — Jeg var så fortvila

 

Ragnhild — Jeg var 17 år da jeg oppdaget at jeg var gravid

Ragnhild — Jeg var 17 år da jeg oppdaget at jeg var gravid

Jeg gikk siste året på videregående og bodde hjemme hos foreldrene mine. Menstruasjonen hadde uteblitt i et par uker, og jeg begynte å få mistanker om at noe ikke stemte.
LES HISTORIEN

Støtteordninger

logo I mammas mage logo

I mammas mage

«I mammas mage» er en liten gruppe frivillig engasjerte mennesker med et stort hjerte for mor og barnet i mammas mage. «I mammas mage» kan hjelpe deg med blant annet samtale og støtte, praktiske ting som babyutstyr og være en medvandrer.

Ta kontakt:
Jordmor Hanne Elise H. Åsheim
Tlf: 966 30 653

Amathea

Amathea

Er du gravid og trenger noen å snakke med? Amathea en gratis helsetjeneste: 
https://amathea.no

De har også en chattetjeneste. Amathea er også behjelpelig med informasjon om støtteordninger som treffer den enkeltes situasjon. 

Kontakt gjerne Amathea:
Tlf: 90659060 

NAV

Når du får barn, har du og barna rett til ulike støtteordninger. Hva du har rett til kommer an på situasjonen din. Du har rett til foreldrepenger eller engangsstønad avhengig av din arbeidssituasjon de siste 6 månedene.

Det finnes også ulike støtteordninger om du er student. I tillegg vil det være flere ordninger som kan utløses i en gitt situasjon, som for eksempel bostøtte.  Gå inn på Nav og finn ut om du har rett til engangsstønad eller foreldrepenger: https://www.nav.no/barn

BABYVERDEN

Her kan du finne informasjon om det å være gravid, om babyens utvikling, om det å være aleneforsørger og økonomisk støtte.
Økonomi, rettigheter og stønader

PODKASTER FRA BABYVERDEN

Hvordan skal du søke om foreldrepenger

Gravid i arbeidslivet – dine rettigheter

Å gå gjennom et svangerskap alene

ADOPSJON

Vurderer du å adoptere bort barnet?

Finn informasjon om spedbarnsadopsjon her.

Kontaktinfo
466 15 557

Historier på TikTok

Del din historie

Dersom du ønsker, kan du dele din historie om å være gravid og usikker med oss. Du kan velge om du vil være anonym eller ikke. 

Historien din vil ikke bli delt videre uten ditt samtykke. 

Vi kommer til å kontakte deg etter å ha mottatt din historie for å kommunisere om i hvilken grad du ønsker at din historie skal bli delt videre.

"*" obligatorisk felt

Navn*
E-post*
Du kan dele noen bilder hvis du ønsker det.
Dra og slipp filer her, eller
Max. file size: 256 MB.

    © Gravid og usikker 2023. Gravid og usikker er utviklet av Menneskeverd.

    Det var 21. oktober 1998. Jeg var 17 år og gikk i 2. klasse på videregående på naturbrukslinjen. Jeg hadde vært veldig trøtt og sliten den siste tiden og var derfor på vei til legen på mopeden min. Legen spurte meg til slutt om jeg hadde tatt en graviditetstest. Spørsmålet kom som lyn fra klar himmel. Nei, jeg var ikke gravid, det var jeg helt sikker på.

    Jeg hadde ingen synlig kul på magen. Dessuten hadde eks-kjæresten og jeg gjort det slutt for fem måneder siden. Men til slutt ble jeg overtalt av legen.

    Jeg tok testen, og ganske raskt kunne legen meddele at jeg var 18-20 uker på vei med en liten prinsesse. Om fem måneder skulle jeg bli mamma. Jeg var i sjokk! «Men hvorfor vises det ikke på magen min?» spurte jeg legen. «Den ligger nok bare godt nedi bekkenet», forklarte hun. Den dagen trodde jeg livet mitt var slutt.

    Jeg hadde drukket alkohol et par ganger, ridd og trent masse de siste månedene. Men alt så bra ut på ultralyden. Jeg spurte legen om abort var et alternativ. Det var det ikke. 

    Jeg kjørte mopeden min tilbake til skolen helt i sjokk. «Faren min kommer til å drepe meg», tenkte jeg. 

    Det hadde vært et utfordrende år. En kompis hadde tatt selvmord, det ble slutt med kjæresten og hesten min måtte avlives. Jeg ble fort klar over at livet ikke bare er enkelt. Nå var jeg 17 år, alene og gravid. «Nå må jeg bare sitte inne for resten av livet», tenkte jeg.

    Jeg fortalte det først til barnefaren. Jeg kan fortsatt se for meg rommet der vi var. Han bad meg dra til h****. Dette var det siste han trengte. Han anklaget meg og nektet for at han var faren. Jeg kan forstå reaksjonen hans. Vi var veldig unge, og han visste ingenting om hva jeg hadde holdt på med de siste fem månedene. Jeg forstår at han ikke trodde på meg.

    Jeg dro ut med en kompis mens mamma skulle fortelle nyheten til pappa. Da jeg kom hjem, sa pappa «Dette skal gå greit. Men du må ikke finne på noe tull.» Til min store overraskelse og lettelse ble ikke pappa sint. Etter en stund, når han fikk summet seg litt, la han til: «Tenk hva folk kommer til å si». Jeg visste at jeg ville legge skam på familien og at dette ville bli det nye samtaleemnet i bygda.  

    Mars 1999 ble min vakre datter Ida Marie født.   I alle år hadde jeg bare gitt blaffen i skolen. Men da jeg ble mamma skjønte jeg plutselig meningen med skolen. Jeg gikk ut med et karaktersnitt på 4,5 – akkurat nok til å komme inn på sykepleierstudiet.   Samtidig hadde jeg det veldig tung den første tiden som mor. I senere tid har jeg skjønt at jeg gikk gjennom en fødselsdepresjon. Jeg var veldig sjeldent sammen med venner i de tre første årene etter fødselen. I et forsøk på å beskytte meg selv gikk jeg mye med bøyd hode når jeg gikk forbi folk. Jeg lærte meg å ta igjen når noen spurte meg hvordan jeg hadde klart å bli gravid så tidlig. «Hadde ikke du sex når du var 16?» kunne jeg svare. Jeg ble tøff og sterk utad, men følte meg veldig sårbar og lei meg når jeg var alene. Mamma var den som hjalp meg mest i denne tiden. Jeg hadde aldri klart det uten hennes støtte.  Det har ikke bare vært lett, men det har så absolutt vært verdt det. Datteren min Ida Marie ble en viktig brikke i livet mitt for hvem jeg er i dag. Jeg er så stolt av datteren min.  

    Jeg var 17 år da jeg oppdaget at jeg var gravid.

    Jeg gikk siste året på videregående og bodde hjemme hos foreldrene mine. Menstruasjonen hadde uteblitt i et par uker, og jeg begynte å få mistanker om at noe ikke stemte. Tredje juledag dro jeg på butikken for å kjøpe en graviditetstest.
    Testen var positiv og hjertet mitt holdt på å hoppe ut av halsen. Jeg dro for å kjøpe enda en test som forhåpentligvis skulle avkrefte graviditeten. Det gjorde den ikke. Jeg fikk panikk, og gråt i fortvilelse. Tankene raste gjennom hodet mitt. Hva ville folk tenke? Hva ville de si? Og hva med fremtiden? Jeg hadde planlagt å dra på folkehøgskole sammen med vennene mine. Og så skulle jeg bli sykepleier. Drømmene mine gikk i tusen knas. Jeg kjente på en frykt for at jeg aldri ville finne en kjæreste som ville ha en som hadde barn fra før.

    Det var den verste romjulen jeg har opplevd. Jeg er vanligvis ikke noe flink til å holde ting inni meg, men denne gangen klarte jeg å holde masken. Jeg ville ikke belaste familien min med dette midt i julen, så jeg gikk og bar på hemmeligheten alene i en uke.

    Før jeg fortalte noe til familien min, dro jeg for å snakke med barnefaren. Etter samtalen med ham, skjønte jeg at jeg kom til å bli alenemor. Ikke var jeg klar for å bli mamma, og alenemor var i hvert fall ikke noe jeg ønsket å bli. Det føltes som et mareritt som jeg bare håpet å våkne fra.

    Noen dager etter nyttår spurte jeg moren min om vi kunne gå en tur. Hun er vanligvis en som snakker mye, men da jeg fortalte henne at jeg var gravid, ble hun helt taus. Etter en lang stund sa hun: «Oi, jeg skal bli bestemor!» Foreldrene mine var i sjokktilstand i et par uker. Jeg var den siste de tenkte skulle bli gravid som tenåring, så fornuftig og uskyldig som jeg var.

    Jeg begynte å tenke på abort som en løsning. Jeg hadde alltid vært negativ til abort, og trodde aldri jeg kunne vurdert tanken. Men nå kjentes det som en befriende utvei. Da kunne jeg fortsette å leve livet mitt som før. Som en fri ungdom. Og ingen trengte å vite noe.

    I tre måneder håpet jeg at det skulle skje en spontanabort. Og jeg foreslo for foreldrene mine at jeg kunne ta abort. Men de ga tydelig uttrykk for at de ønsket at jeg skulle beholde barnet. Det var viktig for meg å høre dette fra dem. Det var jo det jeg egentlig ønsket og mente var rett, uavhengig av følelsene mine. Så etter en stund kom jeg fram til den samme konklusjonen. Abort kunne aldri bli noe annet enn en byrde som jeg måtte bære resten av livet. Men samtidig fryktet jeg at også barnet ville bli en byrde.

    Vendepunktet kom da jeg var på ultralyd. Det var en vakker vårdag i april. Vennene mine planla russeaktiviteter og telte ned dagene til sommerferien. Selv gikk jeg nervøst inn på kontoret til jordmoren, la meg på benken og brettet opp genseren. Det som skjedde da jeg fikk se det lille barnet på skjermen, er vanskelig å beskrive med ord. Jeg ble fylt av en enorm kjærlighet. Jeg skulle bli mamma! Jeg kjente meg mange kilo lettere da jeg dro hjemover, og jeg hadde en helt ny følelse inni meg.

    Da jeg etter hvert kjente sparkene fra barnet i magen, begynte jeg å knytte meg stadig mer til den lille. Og da jeg var seks måneder på vei, oppdaget jeg at jeg ikke lenger brydde meg om hva folk måtte tenke om meg. Nå hadde jeg noe mye viktigere å tenke på. Jeg skulle bare komme meg gjennom eksamensperiode og russetid – og så skulle jeg bli mamma.

    I russetiden var jeg seks måneder på vei. Selv om jeg da hadde akseptert graviditeten og blitt glad i barnet, ønsket jeg ikke å offentliggjøre nyheten før etter at jeg hadde fullført videregående. Jeg orket ikke noen spørsmål og prøvde derfor å holde magen inne. Det var bare nærmeste familie og de nærmeste vennene mine som visste om hemmeligheten. Da jeg endelig var klar for å fortelle det til offentligheten, føltes det veldig godt å slippe ut magen med stolthet.

    30. august 1999 ble min vakre datter Miriam født.

    Jeg var så lykkelig. Miriam ble storfamiliens maskot. Jeg var glad og stolt over valget jeg hadde tatt, og fikk ganske raskt tro på at jeg skulle klare morsrollen.
    Jeg var ung og hadde masse energi. Jeg var innstilt på at livet mitt ikke skulle stoppe opp selv om jeg hadde blitt mamma. Jeg dro Miriam med på ungdomsleirer, besøk til venner og ferieturer. Jeg husker spesielt et besøk på en folkehøgskole der jeg tok med tre uker gamle Miriam på «future-party» og kledde både meg selv og babyen i aluminiumsfolie-kostyme. Miriam ble alltid midtpunktet. Jeg var så heldig at jeg hadde en stor familie, mange søsken, og ikke minst foreldre som stilte opp for oss, og jeg kjente meg aldri alene.

    Da Miriam begynte i barnehage, begynte jeg å studere. Først til sykepleier, deretter til helsesykepleier. Jeg giftet meg med Espen. Han adopterte Miriam og har elsket henne som sin egen datter. Nå er jeg 41 år og ble mormor til lille Mikael for ett år siden. Det er så vakkert å se sin egen datter vise kjærlighet til sitt eget barn. Da slår tanken meg ekstra sterkt: Tenk om Miriam ikke hadde vært til. Da hadde ikke Mikael vært til heller.

    Miriam (23 år): «Jeg er veldig stolt av mamma. Jeg forstår at det må ha vært skummelt og overveldende å bli gravid i så ung alder. Moren min har vært veldig sterk.»

    Takk til Ragnhild som delte historien sin med oss.

    – Jeg ble gravid midt i studiene, 22 år gammel. Jeg følte meg så alene og var livredd for å skuffe foreldrene mine. Jeg trodde livet var ferdig hvis jeg fikk et barn.

    Så jeg skrev under på papirene som skulle gi meg abortpillene. Men det føltes så feil. Inni meg var det totalt kaos, men hva var egentlig alternativet? Droppe studiene og bo hos mamma og pappa for alltid? Jeg så ingen annen utvei, verken praktisk eller økonomisk. Jeg gråt og gråt. Men heldigvis sa sykepleieren: «Jeg tror du skal få snakke med sosionomen vår.»

    Det møtet forandret absolutt alt. Hun var det mest fantastiske mennesket jeg har møtt! Så trygg, varm og moderlig. «Dette går bra!» sa hun entusiastisk. Hun ga meg mot og viste meg hvilke rettigheter jeg har som mor og hvilke muligheter som fantes. Så henviste hun meg videre til Amathea. Hun fikk meg til å tro på meg selv, at dette skulle jeg klare!

    Da jeg gikk derfra, hadde jeg bestemt meg for å beholde barnet mitt. Jeg var så lettet over at jeg ikke trengte å ta abort. Jeg kunne ikke gjøre det, jeg hadde jo et liv inni meg.

    I dag ser jeg på datteren min Ingrid på snart 8 år og tenker: Hva hvis jeg hadde gått glipp av deg? Hun er helt nydelig. Morsom, glad og veldig snill. Livet som mor er ikke alltid enkelt. Jeg er ingen perfekt mamma og ingen ønsker et uplanlagt svangerskap. Men jeg var nødt til å gjøre det beste ut av det. Og nå har jeg fått alt jeg ønsker meg. Jeg har kjøpt hus og fått fast jobb som lærer. Jeg tok bare noen omveier, forteller Ingvild Tynning.

    – Jeg var blitt gravid for tredje gang og vi dro til tidlig ultralyd for å se det lille livet i magen. Det var rørende og sterkt! Jeg klarte ikke slutte å smile. Men jeg skjønte etter hvert som barnet ble synlig på skjermen, at ikke alt var i orden. På skjermen så jeg en flat linje fra hodet til ryggen. «Det er et avvik på fosteret, det har stor nakkefold,» fortalte jordmoren.

    Jeg ble sendt videre til fagpersoner, og det ble gjort grundige undersøkelser med ultralyd og blodprøve. Vi måtte vente litt på prøvesvarene, og disse dagene var vanskelige. Selv om jeg kjente på en fred over det hele, så var jeg usikker på fremtiden. Hvordan blir livet med et sykt barn? Kommer jeg til å klare dette?

    Så ringte telefonen, midt i ferien. «Siden du nærmer deg uke 12, så vil vi gi beskjeden nå,» sa de og bekreftet at barnet var sykt. «I beste fall Downs syndrom.»

    «Vi tar det vi får!» sa jeg. Jeg følte meg uglesett og dum. Jeg opplevde det som selvsagt fra deres side at jeg ikke skulle fortsette svangerskapet. Det var ikke den naturlige veien videre i deres øyne. Jeg fikk ikke tilbud om samtale og veiledning, og jeg som hadde så mange spørsmål! De etterlot meg med Google og jeg fikk ingen informasjon om hjelpen som finnes.

    Jeg gikk inn i en tid med mange tanker om livet og fremtiden. Men jeg stolte på at kroppen min kunne ordne opp dersom barnet ikke var levedyktig. I uke 20 dro vi til den ordinære ultralyden, og i rommet var det flere jordmødre og leger. Det var en trykkende stillhet og jeg var forberedt på det verste.

    Etter en stund snur jordmoren seg mot meg og sier: «Han er helt frisk!»

    Det var for utrolig til å være sant! Tenk at jeg kunne lagt sønnen min sin fremtid i hendene på så usikre prøvesvar!

    Gabriel ble født i en fei. Han var en perfekt baby! Dagen etter fødselen banket det på døra mi, og flere leger stod utenfor og ville se gutten min. De kikket og kikket, for så å gå igjen. De måtte se med egne øyne at han var frisk.

    Gabriel skaper så mye humor og latter inn i vår hverdag. Han er så kjærlig, en helt spesiell gutt. Han sjarmerer mange han møter på sin vei med sine gode ord! Det er umulig å ikke bli glad i han! forteller Elisabeth Kindervåg Huseveg.

    Da jeg var 20 år gammel ble jeg gravid. Det var midt på 1970-tallet og jeg var en del av et strengt, kristent miljø. Det ble sett på som skammelig å få barn uten å være gift. Og derfor bestemte jeg meg ganske tidlig for å ta abort.

    I oppveksten var det mange av de ytre tingene som var viktige. Vi måtte passe på å ha lange nok skjørt og hatt på hodet. Da ei venninne av meg fikk barn utenfor ekteskapet, ønsket ikke presten vår å velsigne barnet.

    Jeg fortalte moren min om at jeg skulle ta abort. Hadde hun sagt: «Vi skal hjelpe deg», er jeg nesten sikker på at jeg hadde valgt å beholde barnet. Men hun ble bare stille og sa ingenting, og det ble aldri snakket mer om graviditeten.

    Smerte og skam

    Jeg gikk mange runder frem og tilbake. Jeg ville ikke ta abort, samtidig som jeg ville. Jeg ønsket ikke å påføre familien min den smerten og skammen som graviditeten min eventuelt ville medføre. Jeg var også usikker på om jeg i det hele tatt ville klare å ta vare på et barn.

    Dette var før loven om selvbestemt abort trådte i kraft, og jeg måtte møte i en abortnemnd. Jeg satt på venterommet sammen med tre andre gravide jenter. Da det var min tur, var det fire leger som ventet på meg. De spurte hvorfor jeg ville ta abort. Etter noen minutter avbrøt jeg møtet fordi jeg følte meg så beklemt. «Jeg skal bære frem barnet likevel,» sa jeg mens jeg hastet mot utgangsdøren. Legene nikket anerkjennende.

    Usikker og sårbar

    De neste dagene var jeg overlatt til meg selv og mine egne tanker. «Jeg kan ikke beholde barnet. Jeg kan jo ikke det,» tenkte jeg. Jeg var veldig usikker og sårbar. Jeg skulle ønske jeg hadde visst hvor jeg kunne henvende meg for å få hjelp. Hadde jeg fått vite at jeg kunne få økonomisk og praktisk støtte, ville alt vært annerledes.

    Jeg fikk innvilget time til abort på et sykehus i Oslo. Jeg ble innlagt kvelden før, og kjæresten min kom på besøk. «Du trenger ikke å gjøre det, du må ikke ta det bort», sa han. Men det var allerede bestemt.
    Dagen etter ble jeg lagt i narkose, og da jeg våknet, var barnet borte. Vi har aldri snakket om det i etterkant.

    Skjønte at det var et liv

    Jeg var trist og nedstemt i ukene etterpå, men jeg tenkte ikke så mye på aborten de neste årene. Det tok 25 år før jeg virkelig skjønte at det var et liv jeg hadde hatt i magen, og ikke bare et lite frø.
    Dette gikk opp for meg etter en samtale jeg hadde med en prest. Jeg fortalte om livet mitt og om aborten. «Du skal vite at dette barnet kommer løpende mot deg med kjærlighet i himmelen», sa han.
    De siste årene har jeg tenkt mye på barnet og savnet dette mennesket i livet mitt. Jeg har ikke vondt lenger når jeg tenker på ham, ja, for jeg er sikker på at det var en gutt, men jeg gleder meg til å møte ham igjen.

    Denne historien er fortalt til Mirjam Dorthea Berg.
    Kvinnen ønsker å være anonym.

    Jeg var ikke akkurat planlagt. Mamma var 43 år da hun ble gravid. Hun hadde tre barn fra før og hadde mye å stri med. Da hun dro til legen for kontroll, sa han: «Du bør ta abort, siden du er såpass gammel. Dessuten er det også fare for Downs syndrom.»

    Men for mamma var det uaktuelt. På den tiden hadde legen i bygda mye autoritet og makt. Han presset på, men da trampet mamma i gulvet for å få han til å skjønne at hun ikke ville ta abort. Det endte med at legen nektet henne komme til legekontoret under svangerskapet.

    Det var en skam å få barn i 40-årene syntes også min mormor. Helt fra den dagen jeg ble født fortalte hun meg at jeg burde vært død. «Det hadde vært best hvis moren din tok deg vekk mens hun kunne», sa hun til meg som liten. Mormor kom ikke i konfirmasjonen min fordi hun mente jeg ikke var verdt å feire. Jeg fikk aldri julegaver eller bursdagsgaver fra henne.

    Hele livet har jeg måtte kjempe for å bevise at jeg er verdt å elske. På den tiden skulle man ikke snakke om følelser. Mamma og pappa ga meg livet, men jeg opplevde aldri at de sa imot min mormor. De var gode mennesker, men jeg hørte ikke at de var glade i meg.

    Da jeg ble voksen, så jeg kjærligheten de gav meg i form av gaver og hjelp. De passet barna våre, hjalp til med oppussing og bakte. Da jeg ble MS-syk i 2014, betalte de for badet som var tilpasset rullestol og ny vei opp til huset.
    Jeg strevde veldig med å være god nok. Jeg følte jeg måtte være snill og grei mot alle, si ja til alt jeg ble spurt om. Likevel følte jeg meg ofte usynlig.

    Jeg var 17 år da jeg for første gang ble fortalt at noen var glad i meg. Det var min fremtidige ektemann. Da begynte jeg å le. «Det er bare på film at folk sier det», sa jeg. Men så forstod jeg etter hvert at det var sant. I voksen alder begynte pappa å si til meg: «Tenk så heldige vi var. Det var meningen at du skulle bli født.» Og mamma svarte meg med et smil at hun også var glad i meg, da jeg sa det til henne først.

    Jeg har tilgitt mormor og foreldrene mine. Det er alltid en grunn til at vi er som vi er, det ligger noe bak. Jeg tror at jeg er elsket og ønsket ut ifra den jeg er, ikke på grunn av det jeg gjør. Vi har en egenverdi på tross av omstendighet, på tross av sykdom og hva vi har opplevd.

    Tusen takk til Lisbeth S. Hjortland som deler sin historie med oss

    Da Marthe Fensbekk Jensen (37) ble gravid som 14-åring, oppdaget hun det ikke før hun var seks måneder på vei. Da var det for sent å ta abort. I dag er både hun og mamma Bjørg (70) sjeleglad for at hun ikke fikk noe valg.


    Hun husker fortsatt hvor mye hun gruet seg for å fortelle det til moren sin. Den gryende mistanken om at noe skjedde i kroppen hennes. Noe som ikke skulle skje med en som nettopp hadde fylt 15 år. I friminuttene på Råde ungdomsskole snakket hun med venninnene sine. «Tenk om jeg er gravid. Hva gjør jeg da?»
    Hun hadde ikke gått opp i vekt og hadde månedlige småblødninger som hun trodde var menstruasjon. Men noe var annerledes.

    At hun allerede var seks måneder på vei, visste hun ikke. Det hun visste, var at moren hennes måtte få vite det. Hun kunne uansett ikke holde det skjult så mye lenger.

    Den dagen hun skulle fortelle om mistanken, var kroppen i helspenn. Tankene raste gjennom hodet hennes. «Hva vil mamma si? Hvordan vil hun reagere? Blir hun så sint at hun kaster meg ut hjemmefra?» Hun utsatte det helt til kvelden, og da moren kom inn på rommet hennes for å si godnatt, klarte hun endelig å si ordene hun hadde gruet seg for å si i mange dager: «Jeg tror kanskje jeg er gravid».

    Moren løp ut av rommet. Etter en liten stund kom hun inn igjen, sto og så på henne og gikk ut igjen. Etter noen runder fram og tilbake, satte hun seg på sengekanten og sa: «Men Marthe, det er bedre med nytt liv enn død og fordervelse. Dette klarer vi sammen.»

    Uansett hva du velger, vil jeg være der for deg, sa mamma Bjørg da hun fikk vite at Marthe var gravid. (Foto: Mirjam Dorthea Hansen)

    Lettelse og sinne

    Marthe og mamma Bjørg sitter ved siden av hverandre i sofaen hjemme i Marthes gulmalte hus i Råde i Østfold. Det er fyr i peisen og fotoalbum på bordet ved siden av en hjemmebakt pærekake. Mannen Vegard er på hyttetur, og datteren Henny (6) er hos bestemor og bestefar, som bor like i nærheten. Eldstedatteren Stine-Amalie er sykepleierstudent i Molde. Det har gått mer enn 22 år siden vårkvelden i 2000, men minnene er fortsatt levende.

    – Jeg husker godt lettelsen jeg kjente når jeg hadde sagt det, forteller Marthe.

    Bjørg på sin side kjente på mange ulike følelser.

    – Jeg var aller mest sinna på meg selv for at jeg ikke hadde passet bedre på og sagt at hun og kjæresten skulle være forsiktige, sier Bjørg.

    Noen dager senere dro de til sykehuset for å få bekreftet graviditeten.

    Bjørg sa at uansett om hun valgte å ta abort eller bære fram barnet sitt, så ville hun være der for henne.

    På sykehuset sa de at hun var seks måneder på vei og at abort ikke var et alternativ.

    – En liten del av meg ønsket å ta abort fordi jeg var så ung. Men så var det en del av meg som håpet at det var for sent. Jeg husker jeg tenkte: «Hva gjør jeg hvis de sier at jeg kan ta abort? Hva gjør jeg da? For det er jo et liv». Jeg er veldig glad for at jeg ikke fikk valget, sier Marthe.

    – Jeg ville nok ha rådet henne til å ta abort hvis hun hadde mulighet, men jeg var også veldig glad for at hun ikke fikk noe valg. Situasjonen var som den var, og vi måtte gjøre det beste ut av det, sier Bjørg.

    Da Marthe ble konfirmert, strammet bunaden over magen, men det var likevel ikke synlig for alle at hun var seks måneder på vei.

    Gravid konfirmant

    På et lite sted som Råde, er det ikke mye som går raskere en folkesnakket. Og det tok ikke lang tid før «alle» visste at Marthe var gravid. Selv faren hennes, som var til sjøs på den tiden, fikk vite det via jungeltelegrafen.

    – Vi ville vente med å fortelle ham det til han kom hjem, men noen kom oss i forkjøpet. Det var en sorg for ham at han ikke fikk vite det av oss, forteller Marthe.

    Bare noen uker etter at graviditeten var et faktum, skulle Marthe konfirmeres. Og siden magen fortsatt ikke var så stor, passet bunaden.
    Marthe viser oss noen bilder fra konfirmasjonen. Det er ikke lett å se at det er tre måneder til det kommer en baby.

    Bjørg ønsket ikke at Marthes graviditet skulle bli et tema under konfirmasjonen, men hun merket på hele atmosfæren at gjestene visste det.

    – Jeg så blikkene på magen til Marthe og hørte hviskingen i krokene, forteller Bjørg.

    Som mor til en ung, gravid datter, gruet hun seg til å møte folkesnakket. Hun delte bekymringene sine med en prestefrue som underviste på videreutdanningen hun tok på den tiden.

    – Hun sa noe som ble til stor hjelp for meg. Hun sa: «Du skal være rakrygget, se rett fram og ikke se i bakken.» Da ville jeg vise med hele meg at dette ikke var noe jeg skammet meg over, forteller Bjørg.

    Stor mage om sommeren

    Sommeren nærmet seg, og familien skulle på ferie til Danmark. Marthe gruet seg til å vise frem magen, som det nå var umulig å skjule. Spesielt i lette sommerklær.

    – Jeg lurte hele tiden på om folk så på meg og hva de tenkte, forteller hun.
    Hun var også spent på alt som lå foran henne – og hvordan hun ville klare å ta seg av et lite barn.

    – Men jeg visste at jeg hadde mamma og pappa og familien min. Jeg hadde støtte. Jeg var ikke alene. Jeg tror ikke jeg hadde klart det hvis det ikke var for alle jeg hadde rundt meg, sier Marthe.

    «Nå er det fullkomment. Dette er livet mitt nå», tenkte Marthe da hun fikk Stine-Amalie i armene sine som 15-åring.

    Taxi hjem i storefri for å amme

    Den 4. august 2000 ble Stine-Amalie født, to timer og tolv minutter etter at fødselen ble satt i gang.– De satte i gang fødselen en uke før tiden fordi hun hadde navlestrengen rundt halsen, forteller Marthe.

    Bjørg var med på fødselen, og barnefaren var også til stede.

    – Da det lille nurket ble lagt på magen min, tenkte jeg: «Nå er det fullkomment. Dette er livet mitt nå.» Det var en ubeskrivelig følelse, sier Marthe.

    Noen uker etter begynte klassekameratene hennes i 10. klasse, mens hun hadde mammapermisjon og fikk 10 ukers hjemmeundervisning. Da hun begynte på skolen igjen, fikk hun taxi hjem i storefri for å amme.

    – Skolen var fantastisk. Lærerne og rektor gjorde alt for å legge til rette. Den første tiden med hjemmeundervisning gikk det ikke en dag uten at lærerne kom med gaver, kake, eller hjemmestrikkede babyklær fra noen de kjente, forteller Marthe.

    Familien har stilt opp

    «Du har vel mistet mye av ungdomstiden din, du», er det mange som sier når Marthe forteller at hun ble mor som 15-åring.

    Riktig nok måtte hun droppe språkreisen til England som var planlagt sommeren mellom 9. og 10. klasse, og hun fikk ikke reist på klassetur med «Hvite busser». Men ifølge Bjørg er det ingenting som har stoppet Marthe.

    – Hun har fartet rundt og tatt med seg Stine-Amalie på det meste, sier hun.

    – Jeg har aldri tenkt at det har vært noe hinder å ha med meg Stine-Amalie på det jeg skulle være med på, sier Marthe.

    Hun bodde hjemme hos foreldrene med Stine-Amalie i tre år. De to storebrødrene til Marthe hadde flyttet ut noen år tidligere. Bjørg var «Mimmi» og ekstramamma for Stine-Amalie, mens pappaen til Marthe, Egil, var «Bessa» og ekstrapappa når han var hjemme fra sjøen.

    – Men Marthe hadde hovedansvaret. Det var vi bevisste på, sier Bjørg.

    Marthe kunne stort sett være med på ting som skjedde i vennekretsen. Men det hendte at moren var på kveldsvakt og ikke kunne passe Stine-Amalie. Da måtte hun bli hjemme.

    – Av og til var det sårt å tenke på at vennene mine kunne gjøre hva de ville, og det kunne ikke jeg. Men samtidig har jeg ikke følt at jeg har gått glipp av så mye. Jeg føler at jeg fikk vært med på det som hører til en ungdomstid. Jeg har hatt familie som har stilt opp og vært barnevakt når de har kunnet. Og jeg fikk gjennomført russetiden. Og det er viktig for meg å si at etter at sjokket hadde lagt seg for oss alle, har Stine-Amalie alltid vært velkommen, sier Marthe.

    En annen som fikk en viktig rolle i både Marthes og Stine-Amalies liv, var Marthes mormor, eller «Olla» som oldebarnet kalte henne.

    – Hun stilte opp og ble et stort forbilde for oss begge, forteller Marthe.

    – Jeg har aldri tenkt at det har vært noe hinder å ha med meg Stine-Amalie på det jeg skulle være med på, sier Marthe.

    Barn ingen hindring

    Det ble slutt mellom Marthe og barnefaren før Stine-Amalie ble født.

    – Tenkte du på om du ville finne en kjæreste som ville være sammen med deg selv om du hadde barn?

    – Ja, tanken på det streifet meg. Men da jeg var 21, møtte jeg Vegard. Han var 20 og skulle plutselig bli stefar til en seksåring. Det tok litt tid før han fant sin plass. Han fikk meg ikke helt for seg selv, og vi har aldri opplevd et liv med bare meg og ham. Da ble det heller ikke så stor overgang da vi for seks år siden fikk Henny sammen, forteller Marthe.

    Bestefar var farsfigur

    Vi har lyst å høre litt om hvordan Stine-Amalie har opplevd å ha en såpass ung mor. Marthe ringer eldstedatteren, som går siste året på sykepleierstudiet i Molde. Via mobilskjermen forteller hun fra oppveksten sin.

    – Mamma og jeg har nok hatt en tettere relasjon enn det mange av mine jevnaldrende har hatt til sine mødre, forteller hun.

    – Da jeg var tenåring, var det ikke så lenge siden mamma hadde vært tenåring, og hun husket hvordan det var å være ung. Det har vært mye latter, og mange har trodd at vi er søstre. Vi har kunnet prate om alt, og ingen spørsmål har vært for vanskelige å stille. Mamma er flink til å svare ærlig. Vi har snakket mye om hvordan det var da hun ble gravid. Jeg har spurt henne hvordan Mimmi og Bessa reagerte og hvordan Råde tok det. Jeg har også et tettere forhold til besteforeldrene mine enn mange andre, siden vi bodde hjemme hos dem til jeg var tre år. Jeg snakker med Mimmi i telefonen tre-fire ganger i uken og vi prater minst en halvtime hver gang. Og i og med at jeg i oppveksten ikke hadde en ordentlig farsfigur, så hadde jeg bestefar, eller Bessa som jeg kaller ham. Han fylte det rommet jeg følte at jeg manglet, sier Stine-Amalie.

    – Når jeg møter nye mennesker og skal fortelle en «funfact» om meg selv, sier jeg at det er 14 års forskjell mellom meg og stefaren min, 15 års forskjell mellom meg og moren min og 16 års forskjell mellom meg og lillesøsteren min, smiler hun.

    Når mobilsamtalen er over, forteller Marthe at også farfaren til Stine-Amalie har vært mye til stede i oppveksten.

    Året var 1968 første gang jeg så kjæresten min. Han stod på kaien i Stavanger ved siden av båten sin og røykte ferdige sigaretter. Jeg syns han virket overlegen. Han hadde svart hår og brune øyne. Like etter konfirmasjonen min ble jeg med på en båttur, og så ble det oss.

    Høsten 1970 var søsteren min og jeg på en jentetur til Oslo. På denne turen fant jeg ut at jeg var gravid. «Da må du gå og ta abort med en gang», sa søsteren min bestemt. «Hvis jeg er voksen nok til å ligge med ham, er jeg voksen nok til å ta konsekvensene», svarte jeg. Skulle man ha tak i p-piller på den tiden måtte man være 18 år, og jeg hadde selvsagt ikke spurt foreldrene mine om å kjøpe for meg.
    Jeg var livredd for å fortelle nyheten om graviditeten til moren min. Jeg var redd for å få «juling». «Jeg skal gifte meg mamma», sa jeg. Hun skjønte med en gang hva det gjaldt. Jeg spurte henne etterpå om hun ville komme i bryllupet. Hun svarte at hun kunne jo komme innom, men hun kom ikke til å bli så lenge. Mamma ble en av de som dro hjem sist fra bryllupet. Foreldrene mine var skilt, så jeg måtte fortelle nyheten om igjen til faren min. Han ble ikke sint. Jeg tok han med til foreldrene til kjæresten min, og det viste seg at de kjente hverandre fra før.

    Jeg orket ikke tanken på at barnet vårt skulle bli kalt uekte. «Dersom vi ikke gifter oss nå, trenger du ikke komme etter fødselen. «Det er nå eller aldri», sa jeg til kjæresten min. Søknaden til kongen ble sendt og presten kom på besøk noen dager senere. «Dersom gutten er like voksen som jenta, ser jeg ingen grunn til at de ikke kan gifte seg», sa presten. Kjæresten min var ett år eldre enn meg.
    Faren min hentet meg 30 minutter før vielsen. Jeg husker godt at vi kjørte rundt i Stavanger. Da vi kom frem til Domkirken kapell, var han veldig nervøs. Jeg var den første datteren han skulle føre opp kirkegulvet, selv om jeg var den yngste av syv søsken.

    Vi hadde ikke råd til et eget sted å bo, og vi fikk derfor bo hos moren min. Seks uker før termin måtte jeg plutselig veldig på toalettet. Min mor tok bussen til apoteket for å kjøpe avføringsmiddel. Lite visste jeg at jeg var godt i gang med fødselen. Rett etter at jeg tok middelet kjente jeg hodet på barnet. Bare minutter etter at vi ankom sykehuset ble datteren min Ann Christin. 

    Hun var så liten og søt. Ann Christin lignet på sin far. På den tiden fikk du ikke se barnet de tre første dagene. Mor skulle hvile etter fødselen. Jeg husker dagen jeg kom ut fra sykehuset. Det var tidlig vår, men det hadde akkurat snødd. Mannen min jobbet som sjømann og reiste mye langs norskekysten. Han måtte derfor dra til sjøs i seks måneder like etter fødselen. Jeg tenkte aldri at «Nå er livet over». Det bare var sånn det var. Vi ble boende hos mamma i mange år, og uten hennes hjelp hadde det nok vært vanskelig.

    Jeg har aldri angret på avgjørelsene jeg tok den gangen. Jeg hadde gjort alt om igjen. Jeg utdannet meg i voksen alder som helsesekretær, og har siden 1983 drevet eget firma sammen med mannen min.

    Takk til Ann Helen som deler din historie med oss!

    Jeg hadde vært på en hjemmefest. Og der, for første gang, lå jeg med han som hadde vært kjæresten min i to uker. Jeg ble gravid. Jeg hadde akkurat fylt 17, og jeg var så fortvila. Hva hadde jeg gjort?

    Han ville at jeg skulle ta abort, men jeg klarte ikke tanken på det. Da han forstod at jeg ville beholde det, begynte han å nekte ovenfor de nærmeste at han var faren.

    En sak ble opprettet hos politiet. For å prøve å bevise at han var faren, måtte jeg forklare hver minste detalj om hva som hadde skjedd den kvelden. Det var utrolig ubehagelig og ydmykende å dele private ting til politikvinnen. Domspapirene ble levert på døra av uniformert politi en tid senere med beskjed om at blodprøve skulle tas når barnet var født.

    Jeg skammet meg sånn. Jeg følte meg så liten og alene. Var vi ikke to om dette?

    Jeg kommer fra et lite tettsted og ryktene om at jeg hadde blitt kastet ut hjemmefra på grunn av graviditeten, spredte seg som ild i tørt gress. Likevel tok mamma og pappa nyhetene på den beste måten man kan ønske seg. De lovet å støtte meg så godt de kunne. Det gikk også rykter om at jeg hadde blitt voldtatt. Det tok sin tid før jeg klarte å gå i butikken med hevet hode.

    17 år gamle Gunn-Tove med sin nyfødte datter, Maria.
    Oppe i alt dette dukket Turid opp. Hun ble min beste venninne. Turid er et fantastisk menneske! Jeg valgte å ta med meg henne på fødselen. Det var ikke slik jeg hadde sett for meg veien til familieliv. Jeg brukte mye tid på å tenke på hvem som ønsker ei dame med en unge på slep. Min farmor, som jeg kaller «mor», var også en god støtte. Hun trøstet og oppmuntret meg så til de grader om at jeg en dag ville finne den rette. Den generasjonen har en så stor tro på at det vil gå bra til slutt. Det ble et svangerskap med både gode og vonde følelser. Jeg bestemte meg etter en stund å tilgi han for å nekte farskapet. Han sviktet meg på det dypeste, men det er opp til meg selv hvordan jeg ønsker at dette livet skal bli. Og etter hvert begynte jeg også å glede meg til å bli mor. For 38 år siden fødte jeg en datter. Verdens vakreste Maria. Jeg var så stolt som jeg aldri før hadde vært. Fødselen var steintøff – men for en lykke! Barnefaren besøkte oss en tid senere, og så med en gang at datteren var hans. Hun var så lik ham at det nesten var komisk. Ikke alt blir slik man har sett det for seg, men jeg ville aldri vært foruten min kjære Maria. Hun er i dag mamma til 2 kjekke gutter. Jeg har vært gift i 34 år, har 6 barn og 9 barnebarn. Tusen takk til Gunn-Tove som deler sin historie med oss.

    Jeg var 15 år og hadde hele livet foran meg. Men i hånden hadde jeg en graviditetstest som viste to streker. Det snudde opp ned på livet mitt. Jeg tenkte: Hvordan kom livet mitt til å bli nå? Vil pappa og mamma hate meg? Vil jeg miste vennene mine?

    Jeg var et barn som skulle få et barn.

    Jeg var mer redd for foreldrene mine sine reaksjon enn selve graviditeten. – Vi kan ikke dra til syden i år. Jeg er gravid, sa jeg til mamma, som ble helt stille. Hun klemte meg, og vi gråt sammen. Først da gikk alvoret virkelig opp for meg.

    Mamma ville at jeg skulle beholde barnet. Siden jeg var et barn, trodde hun at hun kunne bestemme. Men det stemte ikke. Ingen kunne bestemme over valget jeg skulle ta, selv om jeg var ung.

    Mamma og søsteren min tilbød seg å oppdra barnet dersom jeg ikke ønsket det. Kjæresten min var også en god støtte. Han ville beholde barnet, men sa at han uansett ville støtte meg og min beslutning.

    Jeg tenkte på dette konstant. Jeg fikk aldri fred. Etter mange samtaler og sene kvelder med foreldrene mine bestemte jeg meg for å ta abort. Jeg skammet meg ikke over dette. Dersom jeg tok abort, kunne jeg vente med å få barn til jeg var klar. Til jobb, hus og ektemann var på plass.

    Jeg dro til legen alene. Legekontoret var bare en kort gåtur fra der jeg bodde. Det var et hverdagslig preg over det hele. Jeg var nå godt over 12 uker på vei. Legen som viste seg å være høygravid møtte meg med et varmt og omsorgsfullt blikk. Det var en absurd opplevelse. Det ble veldig tydelig hva jeg holdt på å velge vekk. Jeg følte meg trygg til å snakke fritt.

    Jeg husker godt lyden av hjertet til babyen min under ultralyden. Der og da var jeg fast bestemt på å ta abort.

    Da jeg kom tilbake til skolen samme dag knakk jeg sammen utenfor inngangen. Jeg ville ikke klare å gjennomføre aborten. Jeg klarte ikke slutte å tenke på detaljene om hvordan det utføres. Bildene av hvordan den lille var i magen min. Det var ikke bare en prikk. Det var et lite barn med hode, tær, fingre og et vakkert hjerte som slo.

    Jeg ble vanvittig lettet da jeg til slutt bestemte meg for å beholde barnet. Jeg ble umiddelbart veldig trygg på avgjørelsen, samtidig som jeg ble redd for hva alle ville mene om meg. Det var ubehagelig å tenke på at hele skolen kom til å få vite det. Rektor tilbød seg å gå rundt til klassene å fortelle nyheten om at jeg skulle få et barn. Jeg forestilte meg hvordan alle ville snakke bak ryggen min og ignorere meg i korridoren. Jeg var derfor fast bestemt på å bli med inn i hvert klasserom.

    Det var brutalt for en 15-åring å blottlegge seg på den måten. Samtidig var jeg glad jeg gjorde det. Flere kom bort etterpå og gratulerte meg. Det ble en fin opplevelse, selv om jeg ofte kunne kjenne på skam.

    25. august 2010 fikk vi en nydelig datter. Første gang jeg la barnet mitt på brystet kjente jeg så mye stolthet og kjærlighet. Mer enn jeg noensinne trodde var mulig. Likevel ble det første året som mor det tyngste i mitt liv. Selv om jeg opplevde mye støtte, følte jeg meg ensom. Alle vennene min begynte på videregående. De sluttet å komme på besøk. Etter et år kom jeg heldigvis tilbake til skolen og fikk flere nye venner.

    I dag er datteren min 11 år. Jeg er ferdig utdannet barnehagelærer, og er fortsatt sammen med barnefaren. Vi har fått en datter til, og gleder oss over å være foreldre.

    Takk til «Mari» som deler sin historie med oss.

    LUKK